"Åssen denna Asbjørnsen såg ut? Å, det var en tjukk gasse, itte så alvorlig høg, men tjukk og brei - og my' hår og skjegg hadde'n akkurat som på bildene ta'n."

Asbjørnsen som folkloristskrevet av Erik Henning Edvardsen

Huldreeventyr2

Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn. Anden Samling. 1866

Asbjørnsen insisterte selv på å omtales som forteller. Karakteristikken er korrekt, for så vidt som både folkeminnesamleren og den folkloristiske vitenskapsmannen måtte vike for de litterære siktemål. Den viktigste oppgave var å drive folkeopplysning. Bortsett fra innberetningene fra stipendiereisene og noen mindre artikler i kalendere, årbøker og i Illustreret Nyhedsblad, kom han derfor ikke til å skrive så mye vitenskapelig om folkloristiske emner. Likevel er Asbjørnsen gjennom sine praktiske løsninger en fagmann også på dette felt. Innsamlingsmetoden og gjenfortellingen røper betydelig folkloristisk innsikt.

Den reflekterte videreformidleren

Det var arbeidet med tekstene og språkføringen som tok mest tid og krefter. Sammen med medarbeideren Jørgen Moe fant han frem til en muntlig form for gjenfortelling. Det synes som om Moe var den sikre stilist. I korrespondansen mellom dem er det bevart mange irettesettelser av Asbjørnsen for hans skjødesløshet. Her er det imidlertid lett å bli lurt slik at et oppfatter Moe som skolemesteren. Asbjørnsen var nemlig flinkere til å ta vare på brevene som han mottok, og dermed synes det som om veiledningen bare gikk den ene veien.

Sitt ypperste mesterskap utviklet Asbjørnsen alene. Det var i arbeidet med sagnene. Det gjaldt for Asbjørnsen å skape et produkt som ikke bare speilte det muntlige aspektet ved fortellermåten, men også formidle selve fortellersituasjonen, og hva som fremkalte historiene; naturbeskrivelsene, de psykologiske strenger som rørtes ved etter mørkets frembrudd, vandringer og reiseliv, jakt og fiske, folk i arbeid innenfor primærnæringene. Asbjørnsens holistiske syn på omgivelsene, situasjonskonteksten, tradisjonsmiljøet, informantene og performansen skulle peke langt fremover gjennom ulike folkloristiske spesialstudier og skiftende paradigmer.

Selve formidlingen begrenset seg heller ikke til tekst og ordbilder. Hans Gude mente det var dårskap å illustrere Asbjørnsens eventyr og sagn; ”… den maler så fuldstændig, at ethvert billede bare bliver mattere, og jeg kan ikke tænke mig den læser, der trænger til at se tegnet, hvad han der læser.”

Asbjørnsen visste selvfølgelig at kunstmalerne ville komme til å lede fantasien i faste retninger, men hadde på den annen side erfart at informantene faktisk hadde forsøkt å gi et synsinntrykk av hvor vakker prinsessa var, hvordan trollet, draugen og marmælen så ut osv.. Derfor gikk Asbjørnsen i heftig dialog med enkelte av kunstmalerne som var med på å illustrere Norske Folke- og Huldre-Eventyr i Udvalg (1879).

Helt siden debuten som publisist for Skilling-Magazin hadde Asbjørnsen et våkent blikk for nytten av illustrasjonsfølge til teksten. Slikt skulle vekke leselyst, men det tok Asbjørnsen et helt liv som utgiver før det til sist lyktes ham å skape en billedutgave av eventyrene og sangfortellingene.

Fordelingen av emneområder

Jacob og Wilhelm Grimm var de store forbildene for Asbjørnsen og Moe, og det synes som om de to til og med etterapte rollefordelingen mellom brødrene. Liksom Jacob Grimm tok Jørgen Moe hånd om variantapparat og filosoferte over eventyrenes vandringsveier og fortellermåten, mens Asbjørnsen ønsket å følge Wilhelm Grimms eksempel. Slik hans tyske åndsbror på egen hånd utga sine Deutsche Sagen, fant også Asbjørnsen på å kaste seg over sagnfortellingene. At den første norske utgiveren av sagn, prosten Andreas Faye, hadde kåret Asbjørnsen til sin «overordentlige Sagn-Ambassadeur» var sikkert også en spore til å gå videre.

Huldreeventyrene og miljøskildingene

Med sine Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn skapte Asbjørnsen noe helt nytt. Egentlig var huldreeventyr en oversettelse av det tyske Elfenmärchen, som var ment å skildre personlige opplevelser av overnaturlig art, eller hva en i moderne folkloristisk forskning kaller memorat. For det første kombinerte han sin naturvitenskapelige viten og sine kunnskaper om jakt, fiske og friluftsliv med gjenfortelling av ulike former for folkediktning samtidig som han beskrev og karikerte sine informanter og etterapet deres talemåter. Dernest gikk han langt i sine skildringer av stemninger og naturscenerier, og i å lodde den psykologiske dybden i forholdet mellom menneskene i fortellermiljøet og deres sammenheng med de fysiske omgivelsene.

Tradisjonsbærerne og situasjonskonteksten

Asbjørnsen fikk umiddelbart skryt for hvordan han i rammefortellingene beskrev natursceneriene. Med sin vitenskapelige ballast kunne han gi presise forklaringer på alt fra fugleskrik til værmerker. Det var ikke romantisk sansing og idyll, men rene analyser av skogens og fjellets mystikk.

Når det gjaldt den andre fortellingspsykologiske siden, lå Asbjørnsen så langt forut for samtidens forståelse av fenomenet at det skulle gå et par mannsaldre før han fikk uttelling for valg av innfallsvinkel. Det var første med voksende interesse for tradisjonsbærerne og deres miljø at han fikk full uttelling for sin portretteringskunst.

Flere hester å ri. Vitenskapelig rasjonalitet og lesefrukter

Bergslien, Asbjørnsenstatue (1855)

Gipsstatuett av Asbjørnsen laget av Brynjulf Bergslien i 1885.

Som naturvitenskapsmann kom Asbjørnsen ofte opp i interessekonflikter, og inntok da gjerne et rasjonalistisk syn på folketroen. I huldreeventyrene er det ikke alltid sympatien ligger hos informantene. Han kan således gjerne gi krasse personskildringer og gjøre narr av overtroiske personer, mørkredde unggutter eller utøvere av magiske helbredelseskurer.

I ett enkelt tilfelle tar han effektivt livet av forestillingen om såkalt huldretøy ved å få lagt det under mikroskopet til professor Frederik Christian Schübeler. Resultatene legger han frem i artikkelen ”Plag fra Huldrens Blegevold”, som han fikk publisert i Illustreret Nyhedsblad i 1853, og slår fast at det kun dreide seg om en algevekst som skyldtes en fuktig vår.