"Naar Verden gaaer mig imod, og det undlader den sjelden at gjøre, naar dertil gives nogen Leilighed, har jeg stedse befundet mig vel ved at anvende Friluftsvandringer og legemlig Anstrængelse som Dæmper for min Smule Bekymring og Uro."

Asbjørnsen som folkeminnesamlerskrevet av Erik Henning Edvardsen

De fleste forbinder vel Peter Christen Asbjørnsen først og fremst med innsamling og gjenfortelling av eventyr. Til tross for at dette arbeidet nærmest måtte betraktes som en bigeskjeft og hobby, er det med rette denne innsatsen han først og fremst huskes for. På dette området var det at han alene, og i samarbeid med Jørgen Moe, ga sine ypperste bidrag til nasjonsbyggingen og til norsk kulturhistorie, og til å gjøre norsk litteratur kjent i utlandet.

Kjekt å ha … – en personkarakteristikk

P.Chr. Asbjørnsen malt av Knud Bergslien

P.Chr. Asbjørnsen malt av Knud Bergslien

Asbjørnsen var av hele sitt vesen en samler. Han samlet på alt fra husgeråd og matoppskrifter til folkeviser, trollformler og ordtak. Henrik Jæger skriver om ”Asbjørnsen i sit Hjem” for Jule-Roser. Skandinavisk Juleblad for 1885:

”Hele hans Bolig var i Grunden en eneste stor Samling af Samlinger; men altsammen var ordnet med Smag; intet stak sig frem og gjorde selvstændige Fordringer gjældende. Derfor gjorde det heller ikke noget pulterkammeragtig Indtryk; tvertimod. Som Samler havde Asbjørnsen en Mani for at have alt saa komplet som muligt, og som i en hver god Samling skulde der helst være Doubletter af enhver Ting. Dette i Forbindelse med lidt af den gamle Pebersvends Egenhed havde ofte afsat sig de pudsigste Mærker i hans Indkjøb baade af Nødvendighedsartikler og Luksusgjenstande. Medens han fiskede, nøjede han sig ikke, som andre dødelige, med en eller højst to Fluebøger; han havde ikke mindre end tre. For det Tilfælde, at han vilde barbere sig hjemme – hvilket han forresten aldrig gjorde –, kunde det jo være noksaa bra at have en Pudderkvast; men hvad han skulde med to, den ene ligesaa ubrugt som den anden, ja, det kan kun en Samler forstaa.”

Den gode Asbjørnsen hadde likevel problemer med å holde på klenodiene sine. Fikk han besøk av noen som uttalte seg rosende om noe han eide, aå var han straks villig til å gi det bort. Selv på det materielle feltet var Asbjørnsen sveiset sammen av paradokser; anskaffelse og tap, ervervelse av suvenirer og innsamling av folkeminner versus videreformidlingen. Forskjellen var bare at folk heldigvis ikke visste mer om arkivskattene hans og hadde mer forståelse av notisenes verdi enn hva de så publisert.

Både i samtid og ettertid er det i første rekke forfatteren og publisisten en tenker på når Asbjørnsens navn blir nevnt. I sitt allsidige virke var Asbjørnsen rett mann, til rett tid på rette plass. Han sto med det ene benet i opplysningstiden, det andre i romantikken, men han viste alt i sine tidligste arbeider en higen mot det virkelighetsnære og realistiske.

Historikk: Opplysningstiden, topografene og romantikken

Opplysningstiden førte til at en løftet blikket mot hva naturen og omgivelsene skjulte av rikdommer, og for å beskrive dette måtte topografene selv dra ut som oppdagelsesreisende. Nordmenn behøvde ikke reise langt for å finne ukjent land. Det bygdenorske var for borgerskapets sønner og døtre like fremmedartet som et månelandskap, eller for den saks skyld det indre av Afrika. Hvor høye var fjellene og fossefallene, hvilke dyrearter bodde her, og hva slags planter vokste det i landet?

Ikke rart at enkelte prester, som både hadde universitetsutdannelse og hadde sitt virke stasjonert ute i distriktene, med stadige forflytninger til nye kall, ble våre fremste og ivrigste topografer. Det ble tegnet kart, målt opp og samlet inn ulike kunstgjenstander. Embetsmennene utstyrte seg med såkalte raritetskabinetter over alt det merkelige som dukket opp. Til samlingene av skjeletter, utstoppede dyr, herbarier, reiseskildringer og feltnotater ble også gamle diplomer, dokumenter og ulike håndskrifter funnet og tatt vare på. De mest fremmelige skildret dessuten bøndene som de møtte, festet seg ved deres klesdrakt, språklige finurligheter og fortellinger.

Enkelte prester hadde gjennom studietiden, og ved senere utenlandsreiser, skaffet seg rikholdige boksamlinger. Bøker og gjenstander ble i flere tilfeller donert til Staten, eller kom ved privat initiativ til å danne grunnlag for opprettelsen av biblioteker og museumssamlinger.

Det var først med den romantiske åndsretning at ideen om det rene og guddommelige i naturen ble et tema. Folk som levde i isolerte strøk i pakt med naturen og med manglende kulturkontakt, var tiltenkt å være bærere av en arv av samme kaliber som Bibelens patriarker. Dermed ble en også bevisst tanken om å samle og bevare deres historiske minner i form av sagn, folkeviser, eventyr og andre tradisjonelle diktformer. Et betegnende eksempel er beretningen sokneprest P.L. Lund sendte til Archiv for Skolevæsenets og Oplysnings Udbredelse i i Christiansands Stift II (1803) fra Valle i Setesdal om ”Levninger af Overtroe, der endnu finder Sted hos mange af Landalmuen i Christiansands Stift”.

Andreas Faye og hans «overordentlige Sagn-Ambassadeur»

Det kom snart folkloristiske samlinger i stand både i Sverige (Geijer & Afzelius) og i Danmark (Thiele), og i 1819 ble det i Morgenbladet rettet en henvendelse til norske prester og lærere om å sørge for slik innsamling av folkeminner også hos oss. Det var likevel først med prost Andreas Faye og hans Norske Sagn (1833) at vi så de tidligste fruktene av et slikt engasjement i vårt land. Billedkunstnerne og dikterne, med Johan Sebastian Welhaven i spissen, fant i Fayes bok en kilde til videre behandling av nasjonale emner, men også samlingsiveren ble vakt.

Etter at Faye hadde utgitt sin samling, var det flere nordmenn som begynte å sende ham sagn, eventyr og ballader. En av dem var Henrik Wergeland. En annen var den unge studenten Peter Christen Asbjørnsen fra Christiania. Asbjørnsen hadde på artiumskurs på Norderhov møtt en entusiastisk meningsfelle, følgesvenn og våpenbror i Jørgen Moe. Deres store forbilder var brødrene Jacob og Wilhelm Grimm, mens Faye, gjennom sitt virke, ble deres første veileder. Faye utpekte Asbjørnsen som sin ”overordentlige Sagn-Ambassadeur.”

Forholdet mellom innsamling, notatteknikk og gjenfortelling

Asbjørnsen og Moe hadde satt opp et strengt kildekritisk program for innsamling av folketradisjoner. Alle former skulle samles, alt skulle gjengis slik det ble formidlet av informantene – uten tillegg eller forkortelser, seleksjon og sensur. Kravene viste seg i praksis vanskelig å gjennomføre. For det første var selve notatteknikken slik at oppskriftene ble fragmentariske. Her kunne hukommelsen til en viss grad være til hjelp ved renskriften. Dernest ble de to etter hvert godt kjent med typer og varianter, og kunne henvise til tidligere kjent stoff og nøyde seg med å notere kun avvikene.

En større hindring ved gjengivelsen lå i at det fantes litterære konvensjoner som gjenfortellerne ikke så lett kom unna dersom de skulle ha håp om å nå datidens lesende publikum, som i hovedsak besto av borger- og embetsmannsklassen. Mange mente likevel at Asbjørnsen og Moe valgte å gjengi vel folkelige og ramsalte uttrykk på trykk. Blant de som reagerte med å innføre mer dannet, kåserende mønster for gjengivelse av muntlig fortellerstoff var ekteparet Peter og Camilla Collett. Jørgen Moe ga et lite begeistret tilsvar på artikkelen og plukket forslaget til fortellermåte fra hverandre.

Jørgen Moe gjennomskuet også snart at det var forskjell på norm og realitet i de tyske eventyrutgavene og skrev til Asbjørnsen om ”de Grimmske Eventyr”, at læremestrene neppe hadde etterlevd sine egne strenge krav til troskap og korrekt gjengivelse, men hadde skapt ”en fuldkomnere Afrundethed, end de, da de strømmede fra Folkets Mund i Grimmernes Pen, kunde have.” (Krogvig 1915:156.)

Både Grimm’ene og Asbjørnsen og Moe kom til samme resultat: Eventyrene måtte gjenfortelles og variantene støpes sammen for å gi det muntlig traderte økt litterær verdi. Især Asbjørnsen var nøye med å merke seg karakteristiske replikker og nedtegne talemåter og folketrosutsagn. Eventyrene ble kompilert, og tilført ordtak og hermestev fra dagligtalen. Dermed kunne også mye av det friske, muntlige uttrykket komme til syne, også i skrift.

Asbjørnsen og Moe var mer tro mot tradisjonen enn deres tyske læremestere. Makkeren Jørgen Moe hadde en naturlig dikterisk hang, kombinert med sans for bisarre ordbilder. Til tross for diktrisk form og stil, ga de muntlige uttrykkene, gjengitt i direkte tale, et inntrykk av uvøren folkelig tekst, og for å håndtere alle norvagismene i enkelte gloser ble det laget lange lister med ordforklaringer.

Så ulike de var av gemytt fikk Asbjørnsen og Moe riktig bryne seg på hverandre under utarbeidelsen av eventyrene. De ga hverandre råd om den annens gjenfortellinger. Asbjørnsen var flinkere til å ta vare på korrespondansen, og dermed finnes så mange flere brev hvor Jørgen Moe driver veiledning, men det synes som om han hadde en sikrere stil og var mer bevisst fortellertonen. Asbjørnsen derimot var vár for det komiske i situasjonen og var gjerne den som skapte den treffende replikk.

I Crofton Crokers samling av irske sagn fant Asbjørnsen teknikken med å sette sagnene inn i rammefortellinger. Dermed kunne han plassere sagnene inn i et tradisjonsmiljø og en situasjonskontekst. Rammefortellingen ga ikke alltid noen sann skildring, men ga et karakteristisk og troverdig bilde. Asbjørnsen er oftest selv en sentral figur i rammefortellingen, et vandrende kunnskapsleksikon over ulike planter og dyr som han møter på sin vei, men han er også en observerende, skriftmalende karikaturtegner med stor forkjærlighet for spesielle egenskaper og særkjenne ved personene han møtte.