"Fra korvetten Ørnen så jeg ut over det urolige hav, som vidt og bredt rullet sine bølger i skiftende lys og skygger; i det fjerne var havet blå-fiolett, skygget med sortblått, - her tindret det lysegrønt og klart i solglimtene, når det gikk en rift i de jagende skyer. Men hist nede under havet og bølgene ligger Egypt; hvert øyeblikk kunne vi vente å se vidunderlandet stige opp i synskretsen."

Asbjørnsen som forstmann skrevet av Trygve Christensen

Asbjørnsens portrett på veggen i  Landbruksdepartementets møterom

Asbjørnsens portrett på veggen i Landbruksdepartementets møterom

I et møterom i Landbruks-departementet henger portrettene av landets forstmestere, fra 1875, omtalt som ”skog-direktører”. Det første er av J. G. von Langen, 1739-46. Som nummer fire i rekka finner vi Peter Christen Asbjørnsen, benevnt som ”forstmester 1858-1876”.

Skogbruket var fra rundt 1850 og fremover en langt viktigere næring enn i vår tid. Noen høyere utdanning i faget fantes ikke i Norge. På dette området var Tyskland langt fremme. ”Departementet for det indre”, mer kjent som Indredepartementet, utlyste derfor to stipend til studier av forstvitenskap i utlandet. Asbjørnsen søkte og fikk det ene stipendet på 400 spesiedaler. I en alder av 44 år dro han til Tyskland og studerte fra våren 1856 til høsten 1858 ved det anerkjente forstakademiet i Tharand i Sachsen, i nærheten av Dresden. I 1857 fikk han et tilleggsstipend på det samme beløpet. Han tok en meget bra eksamen med ”ausgezeichnet” (utmerket) i alle fag.

Oppholdet i Tyskland ga Asbjørnsen muligheter til flere lengre reiser i Mellom-Europa med skogfaglig utbytte – og til møter med eventyrbrødrene Grimm.

Før studietida i Tyskland skrev Asbjørnsen flere skogfaglige artikler og ei lærebok Om Skovene og et ordnet Skovbrug i Norge, utgitt i 1855. Året etter kom han med en artikkel ”Om Myrdyrkning” i Illustreret Nyhedsblad. For tidsskriftet Folkevennen skrev han en artikkel om ”Lærketræet samt den nyere tydske Bartrædyrkning”, som også utkom i særtrykk i 1858.

I 1859, året etter hjemkomsten fra Tyskland, fikk Asbjørnsen i oppdrag av Indre-Departementet å undersøke skogforholdene langs kysten fra Lista til Nordfjord. Han ivret sterkt for skogplanting, særlig i kystområdene, og var en av pionerene på dette feltet, som senere fikk et stort omfang.

I 1860 ble Asbjørnsen utnevnt til forstmester i Nord-Trøndelag, og i 1861 også for Sør-Trøndelag og Romsdal. Han innberettet til departementet om de kritikkverdige forholdene i flere allmenninger, særlig i Stjørdal og Verdal i Nord-Trøndelag. Innberetningen, som Asbjørnsen publiserte i Morgenbladet, tok spesielt opp spørsmål om uklare eiendomsgrenser og ulovlig hogst. Flere personer ble i 1863 anmeldt, og to husmenn dømt for tjuvhogst i allmenningen. Den ene av husmennene tok senere sitt eget liv, trolig som følge av dommen. I opinionen ble domsresultatet kommentert med at ”de store går fri, de små får svi!”

Dømt ble også eieren av det store Verdalsgodset, Jens Nicolay Jenssen, som engasjerte den kjente advokaten Bernhard Dunker. Saken gikk til Høyesterett, der departementet – og Asbjørnsen – tapte våren 1865. Rettsaken vakte stor oppmerksomhet i sin samtid. Godseier Jenssen skal ha vært en lett gjenkjennelig modell for verkseier Werle i Ibsens Vildanden.

Våren 1864 fikk Asbjørnsen et nytt stipend, nå for å studere torvdrift i Holland, Tyskland og Danmark. Etter hjemkomsten ble han leder av landets torvdriftsundersøkelser, en stilling han hadde i mer enn ti år, til han gikk av med pensjon ved årsskiftet 1875-76, nær 64 år gammel. Han hadde som torvmester, pussig nok, kontor i Torvgaden 2 i Christiania, men var store deler av året på reisefot, særlig langs kysten, helt opp til Varanger.

Torv og Torvdrift som utkom i 1868.

Torv og Torvdrift som utkom i 1868.

I 1868 fikk han utgitt boka Torv og torvdrift. Samme år ble Asbjørnsen redaktør av Norsk Landmandsbog. Rundt denne tid ble ”Blytts Torvbor” konstruert og lansert. Asbjørnsen sies å være ”hjernen bak” denne oppfinnelsen, som gjorde det mulig å ta borprøver langt ned i myrlagene.

Asbjørnsen var også med på å innføre sjeldne treslag til Norge. Han formidlet frø fra ”nyoppdaget amerikansk lerk” til sin nære venn, professor Peter Olrog Schjøtt, som sådde frøene på sin eiendom Finnerud i Nordmarka, der noen av lerketrærne fortsatt kan beskues.

1869 fikk Asbjørnsen fortellingen ”En vestlandsk Skovdal” første gang på trykk i Fra nordiske Digtere. Et Album. Her nedfeller han noen av sine tanker om skogens verdi, tanker det kanskje er verd å lytte til, også i vår tid:

«Skoven bør saaledes holdes i Agt og Ære ikke alene for Kakkelovnsvarmens Skyld, eller for Agerbrugets og Fædriftens, eller for Handelens og Søfartens Skyld, kort (sagt), ikke alene for Folkets legemlige Velvære, men ogsaa for dets aandelige Velgangs Skyld, forat Folkelivets Puls kan banke med fulde og friske Slag.»