"Som en fjorten Aars Gut kom jeg en Løverdags-Eftermiddag kort efter St.Hans Tid til Øvre Lyse, den sidste Gaard i Sørkedalen."

Asbjørnsen – Forfatteren, språkmannen og oversetteren skrevet av Bjørn Ringstrøm

"Huff, det grøsser i mig," ropte min ledsager. Tegning til Kvernsagn av Ridley Borchgrevink, 1934.

"Huff, det grøsser i mig," ropte min ledsager. Tegning til Kvernsagn av Ridley Borchgrevink, 1934.

Peter Christen Asbjørnsen hadde tidlig ambisjoner om å bli forfatter. Gjennom en tung og langvarig skolegang leste han en mengde som ikke sto på pensumlisten, ikke minst historie. Han hadde en intens motvilje mot puggeskolen, og dette ga seg utslag i tilbakevendende sykdomsanfall; omgivelsene tok det som dovenskap.

Etter å ha fullført grunnskolen på Christiania Borgerskole, begynte han på Katedralskolen, men blant rikmannssønner og overklasse-elever følte glassmestersønnen ”Petter” seg utilpass. Han måtte slutte på grunn av fravær.

Et artiumskurs hos Christopher Støren på Norderhov skaffet ham heller ingen rask framgang mot examen artium, men det førte til et av de viktigste møter i norsk åndslivs historie: han traff Jørgen Moe. Examen artium fikk Asbjørnsen tatt først da han var 21 år gammel, og to år senere måtte han kontinuere i gresk, aritmetikk og geometri.

Det var ikke noen storveies karakter han oppnådde i norsk heller, bare så vidt god nok til å stå. Så denne eksamenen hjalp ikke til mer enn å være kvalifisert som huslærer. Råd til å leve det glade studenterliv hadde han heller ikke, så det bar rett ut i arbeidslivet. Men på Ringerike var grunnlaget lagt for både forfatteren og folkeminnesamleren.

Møtet med Jørgen Moe – et lykketreff

Blodsbroren Jørgen Moe var et år yngre enn Asbjørnsen, men han var allerede da, som 13-åring, bestemt på å bli forfatter, eller kanskje heller dikter. Og han var interessert i eventyr og sagn. Han hadde kritisk sans, og Asbjørnsen lyttet til kritikken hans. Begge var interessert i friluftsliv, og dette var muligens den viktigste årsaken til at de fant hverandre i den grad at de blandet blod.

Forside til Norske Folke-Eventyr. Ny Samling. 1874. Av Marcus Grønvold.

Forside til Norske Folke-Eventyr. Ny Samling. 1874. Av Marcus Grønvold.

Sammen skulle de komme til å utføre en litterær og kulturell bragd: samlingen av våre folkeeventyr. Straks etter avlagt eksamen begynte Asbjørnsen i huslærerstilling på Romerike, samtidig begynte brevvekslingen med Moe og de første forsøk på en litterær bane. Han sendte vennen en novelle – som ikke er bevart – i 1834 for å høre hva han mente om den. Moe syntes den hadde ”Mangler paa grundig Opfatten af Characterer”, og påvirkning fra Steen Steensen Blichers novelle ”Himmelbjerget” var dårlig skjult, dessuten savnet han noe komikk, heltens kjærlighetserklæringer var for voldsomme, og damene var for lærde. Men tross innvendingene ser Moe mye godt i fortellingen, og han skriver: ”…alligevel er du mig en Allerhelvedes Karl – samt at du sikkerlig med mere Øvelse og grundigere Studium af Menneskenaturen kan blive en liden Maurits”. Sterkere ros kunne ikke Asbjørnsen få, for Maurits Hansen var tidens toneangivende norske forfatter (og den som ikke lenge etter (1840) skulle skrive verdens første egentlige kriminalroman, ”Mordet paa Maskinbygger Roolfsen”).

Mot slutten av 1835 sendte Asbjørnsen inn en annen fortelling til en konkurranse i Studentersamfundet. Tittelen var ”Det uventede Møde”. Juryen kunne ikke premiere fortellingen på grunn av et litt for svakt innhold, men språket og formen blir rost for å være ”saa godt som fejlfrit”. Med dette forsøket sa Asbjørnsen seg ferdig med sine novelle-ambisjoner. Men det skjønnlitterære fikk utløp på annet vis, særlig i rammefortellingene til ”huldreeventyrene”.

Folkeeventyrene

Forside til P. Chr. Asbjørnsens oversettelse  av Brødrene Grimms Eventyr.

Forside til P. Chr. Asbjørnsens oversettelse av Brødrene Grimms Eventyr.

Folkeeventyrene i 1841-43 var grunnlagt på et intimt språklig samarbeid med Jørgen Moe. Ved neste korsvei sto Asbjørnsen imidlertid alene som publisist. Camilla og Peter Jonas Collett hadde utgitt eventyr i en så forfinet stil at mesteparten av det typisk norske var forsvunnet, og Jørgen Moe hadde bare forakt til overs for deres gjengivelser. Asbjørnsen skjønte at dette var en umulig vei å gå, selv om brødrene Grimm hadde gjort omtrent det samme i Tyskland. Eventyr og sagn måtte fortelles i ”idealform”, folkemål forsiktig tilrettelagt for det lesende publikum, men likevel så nær originalen som mulig.

Dette var ingen enkel oppgave, men den ble gjennomført på en eksemplarisk måte. Når det gjelder ”huldreeventyrene”, begrepet som Asbjørnsen selv fant på, er innrammingen viktig og det som umiddelbart setter leseren inn i den stemningen formidleren vil trekke ham inn i. Bare ordet ”huldreeventyr” har en dåm av mystikk og skjebne i seg.

Et fantastisk språkøre

Det er ingen tvil om at Asbjørnsen, selv om han hatet å pugge greske og latinske gloser, hadde et genuint øre for språk. Informantene hans var bl.a. bønder, drenger, kokkekoner, signekjerringer, jegere og håndverkere fra forskjellige bygdelag på Østlandet, alle med hver sin dialekt. Dette måtte delvis normaliseres, men i de to samlingene av huldreeventyr og folkesagn fra 1845 og 1848 finner vi likevel henholdsvis 6 og 10 sider ”Fortegnelse og Forklaringer over provinsielle Ord og Talemaader”. Det var vanskelig å vite hva folk forsto eller ikke forsto, for lesekretsen var ytterst uensartet. Hva visste byfolk eller folk i andre lansdeler om de diverse dialektene? Det er betegnende at disse ordforklaringene finnes også i de nyeste utgavene av sagnene.

Forfatteren

I innledningene til de forskjellige eventyr og sagn sto Asbjørnsen fritt hva det språklige angår, han hadde ingen forpliktelser overfor andre enn seg selv. Og han skjøttet oppgaven på en mønsterverdig måte. Selv uten å bli forbundet med de forskjellige eventyrene, lever rammefortellingene i beste velgående, nesten som selvstendige fortellinger. Mens mange forfattere fra hans samtid er blitt gammeldagse i våre leserøyne, er Asbjørnsens beskrivelser like friske og malende som da de først ble publisert. De har også kommet godt fra de stadige moderniseringene de har vært utsatt for, men det er vel kanskje noe mer poesi i de opprinnelige formuleringene.

La oss se på det mest kjente av alle Asbjørnsensitater, innledningen til ”Kvernsagn”. I førsteutgaven fra 1845 heter det: ”Naar Verden gaaer mig imod, og det undlader den sjelden at gjøre, naar dertil gives nogen Leilighed, har jeg stedse befundet mig vel ved at anvende Friluftsvandringer og legemlig Anstrængelse som Dæmper for min Smule Bekymring og Uro. Hvilket Haab der var sluppet, hvilken Bekymring eller Ærgrelse vakt, kort hvilken Aarsag tilstede, erindrer jeg ikke mere; men hvad der klart staaer for mig, er at jeg for nogle Aar siden en Sommereftermiddag med Fiskestangen i Haanden paa Østsiden af Akerselven vandrede opover Engene forbi Thorshaug og Sandaker gjennem Lillohagen til Oset ved Maridalsvandet.”

I 1934-utgaven er det mindre poesi i språket, men det passer selvsagt bedre for vår tid: ”Når verden går meg imot, og det lar den sjelden være når den har noen leilighet, har jeg alltid funnet meg vel ved å ta en friluftsvandring som demper for min smule bekymring og uro. Hva det var som hadde vært i veien denne gangen, husker jeg nu ikke mer; men det som står klart for min erindring, er at jeg en sommereftermiddag for noen år siden vandret oppover engene på østsiden av Akerselven med fiskestangen i hånden, forbi Torshaug og Sandaker gjennom Lillohagen til oset ved Maridalsvannet.” Jeg holder en knapp på den opprinnelige Asbjørnsen!

Den riktige “norske” tonen

Det er neppe noen som har arbeidet mere for å finne den riktige ”norske” tonen i sine skildringer enn Asbjørnsen har gjort i sine rammefortellinger. Bare et par av dem er nok til å sikre forfatteren en stor plass i litteraturhistorien, og det har han da også fått. Han har vært en inspirasjonskilde for bl.a. Bjørnson, Ibsen, Sivle og Ragnhild Jølsen. Det er ikke helt sikkert at vi hadde hatt noen bondefortellinger, en Peer Gynt eller noen Sivle-stubber uten at Asbjørnsen hadde gått opp de litterære stiene. Og han har gjort en innsats ved sammen med Welhaven å samle, bearbeide og utgi Bernhard Herres beskjedne forfatterskap i den boka de kalte ”En Jægers Erindringer”, en bok som utkom etter Herres død og som til nå foreligger i 9 opplag, det siste i 1997.

Asbjørnsen som fagbok- og artikkelforfatter

Asbjørnsen har volummessig en meget liten skjønnlitterær produksjon, men som fagbok- og artikkelforfatter imponerer han med mengder. Det er knapt det emne han ikke uttalte seg om med sakkunnskap. Disse bøkene og artiklene er for en dels vedkommende nærmere omtalt på andre web-sider, under Folkloristen, Folkeminnesamleren, Naturvitenskapsmannen, Friluftsmannen, Forstmannen og Folkeopplyseren.

Asbjørnsen som oversetter

Forside til P. Chr. Asbjørnsens oversettelse av  De tre Bjørne eller Besøget i Bjørnestuen.

Forside til P. Chr. Asbjørnsens oversettelse av De tre Bjørne eller Besøget i Bjørnestuen.

I omtalen av forfatteren Peter Christen Asbjørnsen må også nevnes at han utførte en del oversettelser. Det blir hevdet at han ikke behersket andre fremmede språk enn tysk , men det kan neppe være tvil om at han hadde mer språkkunnskap enn som så. Vi vet nemlig at han ikke bare oversatte et utvalg av Grimms eventyr og noen ungdomsfortellinger av Christoph. von Schmid fra tysk, men han må også ha behersket engelsk såpass at han (iflg. Hjalmar Pettersen) har oversatt Joh. S. C. Abbots bøker ”Barndomshjemmet” og ”Moderhjemmet”, dessuten ”De tre Bjørne eller Besøget i Bjørnestuen. Et Eventyr med 9 Tegninger”.

I tillegg har J. B. Halvorsen kommet fram til at Asbjørnsen har oversatt det aller meste av den store boka til Abel Hugo: ”Keiser Napoleons Historie”(Lorentz Dreyer er godskrevet ”de første ark”). Det står ikke noe sted, heller ikke i boka, at oversettelsen har skjedd fra fransk, men det må antas. Hva språk for øvrig angår, foreligger det opplysninger om at Asbjørnsen i sine år som huslærer på Romerike samlet inn ord med tanke på en dialektordbok. Den ble dessverre aldri utgitt.