"Naar Verden gaaer mig imod, og det undlader den sjelden at gjøre, naar dertil gives nogen Leilighed, har jeg stedse befundet mig vel ved at anvende Friluftsvandringer og legemlig Anstrængelse som Dæmper for min Smule Bekymring og Uro."

Asbjørnsen som friluftsmann Henning Østberg

Glimt fra et vandrerliv

”Som en fjorten Aars Gut kom jeg en Løverdags-Eftermiddag kort efter St.Hans Tid til Øvre Lyse, den sidste Gaard i Sørkedalen.” Slik begynner skildringen av en vandring på Krokskogen, en juninatt i 1826, en tur som i ettertid ble berømt, og som generasjoner av nordmarkstravere siden har forsøkt å gå opp.

Peter Christen Asbjørnsen skulle gå turen fra Christiania til Stubdal og Åsa, men han kommer på villstrå ved Skamrek nord for Heggeliseteren. Etter å ha gått feil her havner den unge Petter i stiløst terreng ned mot sydsiden av Storflåtan. Her tror han at han hører bjørn når det knaker i kvist, men han kommer seg i sikkerhet når han ser et bål hvor noen tømmerhuggere har lagt seg til for natta. Spent hører unggutten på karene som forteller historier natta igjennom.

"Åssen denna Asbjørnsen såg ut?" Tegning av Ellen Auensen.

"Åssen denna Asbjørnsen såg ut?" Tegning av Ellen Auensen.

I 1848 ble opplevelsene til fortellingen ”En Sommernat paa Krogskoven” som var med i Asbjørnsens andre samling av huldreeventyr. Mange ganger senere i livet var Asbjørnsen på vandring i Nordmarka og på Krokskogen. En sommerkveld i 1873 – da var han 61 år – sitter det noen fløtere ved bredden av vannet Hauken når Asbjørnsen dukker opp. Det er styggelig varmt, og slik går foretellingen om når han tar seg et bad: ”… da Asbjørnsen hadde sitti ei stynn, tok’n forsørje meg tel å kle ta seg midt for aua på vårs, og dermed stufte’n uti. Men så kom’n opp att og låg der og flaut som en gris på vannet – ”Æh, puh, dette var deilig”, sa’n. Åssen denna Asbjørnsen såg ut? Å, det var en tjukk gasse, itte så alvorlig høg, men tjukk og brei – og my’ hår og skjegg hadde’n akkurat som på bildene ta’n.”

Asbjørnsen fant ikke bare glede over naturopplevelser i nærområdene omkring hovedstaden. Trangen til friluftsliv, jakt og fiske brakte Asbjørnsen langt utover Christiania og Aker; til Rondane, til Trøndelag, over Sognefjeldet, til Harz og Alpene, – til og med til topps på Keopspyramiden! Det er jammen også en slags friluftsvandring; i alle fall en fysisk prestasjon!

Men det begynte beskjedent; langs Akerselva til Brekkesaga. I ”Kværnsagn” som åpner Huldreeventyrene fra 1845, får vi høre at friluftsvandringer er godt for kropp og sjel: ”Naar Verden gaaer mig imod, og det undlader den sjelden at gjøre,(…) har jeg stedse befundet mig vel ved at andvende Friluftsvandringer og legemlig Anstrængelse som Dæmper for min Smule Bekymring og Uro.”

Asbjørnsen begynte tidlig i livet å ferdes, ikke bare på Ekeberg eller langs Akerselva, på Torshov og Sandaker. Han drar til Ringerike på et artiumskurs. Her treffer han Jørgen Moe, og de to knytter et livslangt vennskap, og ideen om å samle og utgi eventyr tar etter hvert form utover på 1830-tallet.

"Når verden går meg imot".. Hans Gudes illustrasjon til Kvernsagn.

"Når verden går meg imot".. Hans Gudes illustrasjon til Kvernsagn.

Sammen med vennen Andreas Grøtting bestiger Asbjørnsen Gyrihaugen i en tid folk ikke for moro skyld gikk på en fjelltopp. Etter at Asbjørnsen endelig tok sin examen artium i 1831, bærer det til Romerike som huslærer. Men naturen her betar ham tydeligvis ikke:”Romeriges trivielle Leerbakker og tørre eensformige Sandmoer” skriver han om traktene her. Likevel blir det tid til jakt – og skiløping; ”I Julen naar Veiene ere ufremkommelige fór baade Mandfolk og Fruentimmer paa Ski til Gjæstebud, Konerne følge med deres Pattebørn paa Ryggen.”

Den norske Turistforening ble stiftet i 1868, og allerede i 1870 ble forstmester Asbjørnsen det første æresmedlem av foreningen, for ”fortjeneste af turistlivets opkomst her i landet”. Men var ikke Asbjørnsen en vandrer i østnorske skogsområder, og ingen fjellets mann? Tja, – av de tre norske diktere som gjorde den dramatiske turen på kløvveiene over Sognefjellet på 1800-tallet, var Asbjørnsen nummer to, Henrik Wergeland gikk turen i 1832, Asbjørnsen i 1847 og Henrik Ibsen i 1872. Asbjørnsen skrev dessverre ikke noen reisedagbok over sine fjellvandringer, bare spredte notater. Men han har utvilsomt vært imponert over og betatt av fjellnaturen som av samtiden ble betraktet som uskjønn og farlig. Han skriver: ”I Jøssingen åbner udsigten sig til Skagastølstinderne og Ringstinderne, der begynde at hæve sine takkede, søndersplittede horn og tinder op over den nærmeste bræm af grågrønne, brunlagte høyder. Solen kastet et tindrende lys over de mægtige bræer, der stige frem over Fannaråkens lysgrå masser.”Asbjørnsen ser de seks minnesteinene som ble reist over bønder som i nødsårene 1812-13 frøs i hjel på vei over fjellet for å hente korn. Han kommer ned Bøverdalen til Lom og Vågå, og her er det eventyr og sagn å hente.

Arbeidet med innsamlingen av eventyrene bringer Asbjørnsen til Gudbrandsdalen, Ådalen og Valdres. Om disse ferdene sendte Asbjørnsen fyldige ”Indberetninger”til Universitetet. De betalte jo turene, må vite! Han kommer til Vestlandet, til Sogn, og samler eventyr i Lærdal, Sogndal og Luster. I 1851 er han i Østerdalen. Her finner han stoff til sin artikkel om Åsgårdsreien. Studier i zoologi bringer ham til Hardanger i 1853 og i 1855 til Sognefjorden, hvor han gjør sitt mest berømte funn; den store sjøstjernen han kalte Brisinga. Asbjørnsens zoologiske granskninger var sterkt forbundet med en levende interesse for jaktspørsmål. Men folkeminnegranskeren kommer til syne når han blant annet skildrer folketroen om at ulven i hungersnødtider graver opp lik på kirkegårder; ”…hvilket formodentlig har givet Anledning til sagnet om Varulve.”

Peer Gynt, Bøygen, og Gullbrand Glesne og Bukkerittet, Ibsens, ja vel, men Asbjørnsens først. Det er i ”Høifjeldsbilleder” fra huldreeventyrene fra 1848 at Ibsen fant mer enn inspirasjon til sine skikkelser. Tretti år gammel var Asbjørnsen da han kom til Høvringen sammen med skotten Robert Meason Laing, han som Asbjørnsen i sin fortelling kaller Sir John Tottenbroom.

Det var den engelske overklassen som oppdaget den norske fjellnaturen. En av de tidligste beskrivelsene av sommerturer i det norske høyfjell finnes hos William Bilton som i 1840 utga boka ”Two Summers in Norway”. Her fortelles det om en reinsdyrjakt i Rondane. Kanskje har Asbjørnsen lest fortellingen. Kanskje den inspirerte jegeren og friluftsmannen til nettopp å gjøre en reise til Rondane. I hvert fall lar han Sir John Tottenbroom nevne Biltons beretning, når han klager over de trange seterbuer! Det er 10. august 1842, og Asbjørnsen og lorden reiser med jernbane fra Christiania til Eidsvold og videre med båtskyss nordover Mjøsa og så hesteskyss til Sel. Så er det å ta beina fatt den bratte seterveien til Høvringen, og om kvelden videre til Urdøyhytta langt inne på fjellet. Her forteller budeia om Trond i Valfjellet og om bukkeskytteren Gullbrand Glesne. I den lille steinbua lar Asbjørnsen Per Fuggelskjelle fortelle om ”ein skyttar i Kvam i gamle dågå som heitte Per Gynt”. Da får de også høre om det store, kalde, sleipe – Bøygen – som Per stadig støter på i nattemørket på leting etter en seterbu. Per Gynt skyter Bøygen, og så drar han og hundene stortrollet vekk så de kan komme frem til setra. Men slik var det kanskje ikke likevel; at Asbjørnsen fikk historien om Per Gynt og Bøygen og Bukkerittet, verken av Per Fuggelskjelle eller av Tord Ulsvolden. Asbjørnsens hjemmelsmann var derimot Engebret Hougen fra Sel. Og i folketradisjonen her har Bøygen fått en forklaring; Fra Langglupdalen renner elva Myldinga som etter hvert munner ut i Atna. Denne elva meandrerer så mye at en vandrer stadig møter den. Når en tror en er over, er elva plutselig der igjen, så kanskje dette er Bøygen!

Det er ikke så rart at vandreren Asbjørnsen vendte sin interesse mot skogbruket. En stilling innen ”Forstvæsenet” ville passe godt, mente han. Og i 1856 reiser han til Tyskland for å studere forstvitenskap i Sachsen. Her går mye av tiden med til vandring i Riesengebirge og i Harz. Studiene bringer ham også til Praha og Wien og ikke minst til en praktfull sommervandring i Alpene, i Steiermark, hvor Asbjørnsen med skrekkblandet fryd sier at en slik tur utenfor allfarvei ”er det afsindigste man kan tage sig for.” Fra ferdene i Tyskland og Österrike sommeren 1857 finnes det bevart ”Reisenotitser” fra Asbjørnsens hånd.

Disse reisejournalene om natur og dyreliv, men også om folkeminner og folkeliv er aldri trykt, det bør være en fremtidig oppgave for Asbjørnsenselskapet å utgi disse!

Damevennen Asbjørnsen fornekter seg heller ikke her i Syd-Tyskland, han skriver: ”Her er nydelige ældre og halvvoxne Piger eller reisende Backfischer med et (…) smeltende Udtryk”. Og en reisefelle spøker med at”gamle Asbjørnsen enda kruser for unge Damer i Udlandet!” Konrad Maurer, en annen venn av Asbjørnsen forteller med varme om et drikkelag ute i skogen i nærheten av München: ”Her var nu Asbjørnsen på sin rette Hylde. Her lå han velbehagelig henstrakt i Græsset, han som Bøndene omkring os, forsynet med et Ølkrus og morede sig over al Lystigheden”. Og straks han er hjemme igjen i Rosenborggaten 2 lengter han ut igjen – til Egypt, til Tyskland. Og han beklager at det ikke er så gemyttlig i Norge som i Tyskland. Men norsk natur er vakrest: ”Det eneste vi kunne rose os af er vor natur, som dog er vidunderlig skjøn.”