"Her var nu Asbjørnsen på sin rette Hylde. Her lå han velbehagelig henstrakt i Græsset, han som Bøndene omkring os, forsynet med et Ølkrus og morede sig over al Lystigheden"

En vårkveld på Krokskogen med Asbjørnsenselskapet.

Klokka 14.30 onsdag 26. mai 2010 startet en nesten fullsatt S-buss med en opplagt sjåfør Håvard ved rattet fra St. Olavs gate med kurs mot nord. Allerede før vi var rundt første sving grep en entusiastisk turleder, Trygve Christensen, mikrofonen og holdt siden et godt grep på den under det meste av turen.

På Røa ble det plukket opp flere deltakere, slik at tallet kom opp i 44. Opp gjennom Sørkedalen var det bare å snu hodet til høyre og venstre som på en tennismatch for å få vite om gårder og plasser vi passerte. Det ble både Sørkedals- og Nordmarkshistorie i massevis med Bogstad som det første viktige navnet.

Etter å ha passert Skansebakken, måtte vi ut på en liten spasertur til Øvre Lyse, der det akkurat som på Asbjørnsens tid ikke var noen hjemme. Han traff imidlertid etter hvert en kjerring å spørre om veien, det gjorde ikke vi. Men på den vakre vollen fikk vi av Kåre Haug vite mye om Asbjørnsenstien og om diskusjonen blant fagfolk om hvor Asbjørnsen egentlig hadde forlatt Sørkedalen (Øvre eller Nedre Lyse) og hvor han rotet seg bort. Det var primært Fredrik Schjander d.e. og Ove Lange som småkranglet i tidsskriftet St. Hallvard, men mange andre har også blandet seg inn. Det må for øvrig sies at Øvre Lyse var ytterst velholdt og for oss et utmerket utgangspunkt for det som var turens egentlige formål, å tilnærmet følge den ruta Asbjørnsen gikk i sin tid.

På grunn av at Trygve ved rekognosering noen dager før hadde konstatert at det lå snø på Gråseterveien, dro vi tilbake om Sørkedalen skole og parkeringsplassen ved Åmot til veien over Pipenhus og Kjelsås, langs Langlivann, Kringla, Svarten og Vesleflåtan, bråsnudde der og ankom Heggelia fra nord. Her hadde stedets hund og katt tydeligvis en lek á la Tom og Jerry gående. Katta hadde latt seg jage opp i et tre, der den med største flegma lå bedagelig i en kløft og betraktet bikkja som gjødde som besatt. Dette hadde de gjort før! Været hadde så langt vært til å leve med, men på Heggelia var det grisekaldt, 7 grader, og det kom noen regndråper. Så da vi fikk slippe innendørs for å spise medbrakt niste, var det ingen som hadde det minste å innvende.

Etter rasten ble kursen satt nordover igjen, og vi ble lempet ut ved brua mellom Nordre Heggelivann og Skamrek. Det var her det ifølge kjerringa Asbjørnsen traff på Lyse var noe ”vringel og kringelkrangel” og ”liksom ei bru dem kaller for”. Både Trygve og Kåre Haug la her ut om hva de trodde var den mest sannsynlige veien Asbjørnsen hadde tatt, to nokså ulike teorier, og som for å understreke at dette var noe riktig alvorlig, fikk vi en ørliten snøbyge over oss.

På vei mot Stubdal og Kjerraten fikk vi av Kåre en ikke helt lettfattelig orientering om hvilket fantastisk arbeid som var utført i denne delen av skogen med hensyn til å få tilrettelagt for fløtingen sørover til Bogstadvannet. Det var kanaler og tømmerrenner både her og der, og det var mulig fortsatt å skimte rester etter anlegget av hestebanen mellom Damtjern og 12ern ved Storflåtan. Murene til 12ern er også gjenoppbygd og har imponerende dimensjoner.

Kjerratanlegget fra Steinsfjorden opp til Damtjern har en stigning på nær 400 meter, og det var virkelig flukt over Peder Ankers initiativ da han kom på tanken om at det i det hele tatt kunne la seg gjøre å få tømmeret over i Sørkedalsvassdraget. Av de opprinnelige 11 hjulhusene på strekningen er det bare rester igjen av fundamenter her og der, men 5ern ved Brentlær er av en gjeng ildsjeler fra Åsa nå bygget opp igjen, slik at det går an å se en av kjerratene i drift og få et innblikk i hvilken nesten genial oppfinnelse dette virkelig var.

Det var bygget kjerrater tidligere, også i Norge, men ingen av samme størrelse som dette anlegget. Den mest ihuga ildsjelen av alle ved restaureringen, eller skal vi si nybygget, var ingeniør Arve Frydenlund, og han møtte oss ved 5ern. Han har viet en stor del av sitt voksne liv til dette arbeidet, og han var mektig stolt over å ha fått det til. Allerede i Norsk Skogruksmuseums årbok nr.9 (1978-81) skrev han en lang artikkel om kjerraten, den finnes også som særtrykk, og han har fått laget en modell i stor skala på Skogbruksmuseet. Ved 5ern fikk vi høre om gjenoppbyggingen og om finansieringen av arbeidet, og vi fikk se hjulet og kjettingen i drift. Dette må betegnes som en utmerket test et par dager før dagen, for 5ern blir offisielt åpnet først 29. mai. Det var imponerende å se hvilke krefter som kunne settes i sving med det beskjedne vannet som fikk hjulet i gang. De kunne sine saker i gamle dager.

Kjerraten var i drift i vel 40 år, den ble nedlagt i 1850, og Peder Anker tjente neppe noe som helst på den, men på det meste var det 300-400 arbeidere som jobbet her, så det betydde en god del for Åsa-bygda.

Nede ved fjorden, ved Enerbrua, har Kjerratmuseet fått oppført et sjarmerende lite bygg med en kvern og en oppgangssag tilknyttet, og med et amfi mellom museumsbygningen og kverna. Inne i museet fins det en modell over hele anlegget og en liten modell av en kjerrat som settes i gang med vannpåføring. Veldig fint gjort.

I amfiet fortalte Frydenlund alt som er verdt å vite om hele kjerrathistorien, og det ble sent før vi kom på hjemvei. Han har forsket mye i gamle papirer de siste årene, og en oppsiktsvekkende nyhet var at det ikke var svensken Samuel Bagge som sto bak byggingen, slik det har vært opplest og vedtatt i all tid. Bagge kom ikke inn før anlegget var i drift, og den som skal ha æren heter Hans Henrik Thon. Henning Østberg takket for foredraget og overrakte Frydenlund et eksemplar av Juletræet for 2009, Fire Eventyr.

På vei mot Oslo viste Kåre Haug den samme filmen som vi så 15. januar på Ibsenmuseet, den som Gunnar Fjeld etter en idé av Bernt Bjørn-Hansen hadde laget tidlig på 1950-tallet og der Fjelds 12-årige sønn Per spilte ”vandrende gutt”, en svært ung Asbjørnsen. Filmen er oppgradert på mange måter og fremsto som en moderne produksjon.. Bjørn Ringstrøm leste en humor-stubb av Jacob Dybwad, ”En sommernatt på Krokskogen”, og lovet at våre guider skulle bli behørig belønnet senere, noe som skjedde like etter at referatet ble skrevet.

B.R.