"Som en fjorten Aars Gut kom jeg en Løverdags-Eftermiddag kort efter St.Hans Tid til Øvre Lyse, den sidste Gaard i Sørkedalen."

REFERAT FRA VÅRTUREN I ASBJØRNSENSELSKAPET,LØRDAG 28. MAI.

”EN AFTEN VED ANDELVEN”

På våre vandringer i Asbjørnsens fotspor var turen i år lagt til Eidsvoll-området som han besøkte første uke i august 1842. Dette resulterte i to oppslag i Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn som kom ut i 1845: ” En Aften ved Andelven” og ”Graverens Fortellinger”. Her tar han for første gang rammefortellingen i bruk for å gi riktig bakgrunn for sagnfortellingene. Dermed får vi en beskrivelse av et landskap og et sted. I rammefortellingene framstår Asbjørnsen som forfatter for første gang.

Turen var lagt opp av Bjørn Ringstrøm , assistert av Jorunn Vandvik Johnsen. Det var 29 deltakere på turen som foregikk i pent maivær helt til hjemturen i bussen. Da kom regnet!

I bussen refererer Vandvik Johnsen fra Asbjørnsens reisedagbok fra sommeren 1842, og Ringstrøm forteller om hans reisefølge, Meason Laing.

Stein skole ved Vormsund

Første stopp var Stein skole ved Vormsund, Eventyrskolen. Og et eventyr er den!

Vi blir tatt i mot av guiden Lise Bjørum som forteller livfullt om framveksten av denne skoleperlen. I 1930 kom den unge læreren Erling Elverhøi til Stein skole. Han reagerte på at skolebarna hadde så triste omgivelser og kontaktet sin venn, Ingeborg Refling Hagen. Hva kunne de gjøre for elevene? Resultatet ble en gjennomdekorert skole hvor tidens store kunstnere bidro. Arnstein Arneberg gav fargeskalaen for rommene hvor til og med pultene ble malt og dekorert med små motiver. I storskolerommet er hele fondveggen dekket av et maleri av Reidar Aulie: ”I natt red han Henrik forbi”. Wergeland er den store inspirasjonen, og fyndord og dikt av ham er malt på vegger og gjenstander. Men også sitat fra folkediktningen. Vår guide fortalte at alle folke-eventyrbøkene lå klar bak i klasserommet slik at elevene kunne hente seg en når de var ferdige med skoleoppgavene. I småskolerommet henger et bilde av Dagfin Werenskiold skåret i tre. Det dekker fondveggen. Elevene kalte det ”Geitene i paradisets hage”. Bildet var egentlig beregnet for nyoppbygde Skaugum, men kronprinsparet syntes det var for dyrt! Så fikk Refling Hagen kjøpe det til en mye lavere pris, men nok til at det tok år å betale det.

Fulle av skjønnhetsinntrykk og beundring for hva ildsjelene hadde skapt i trengselstidene på 30-tallet, dro vi videre til Nes gamle kirkeruin hvor eldste del er bygd på 1100tallet. Det ligger praktfullt ved Glomma og Vorma og er en imponerende ruin, populær som vigselssted og med et eget spel om sommeren. Her rastet vi. Asbjørnsen hadde planer om å besøke kirken som da fremdeles sto i sin fulle prakt, men reisefølget ville ikke dit. I 1852 brant kirken og ble gjenoppbygd nærmere Vormsund. Vi kjører mot Eidsvoll og er i nærheten av Grinder gård ved Kampå. Asbjørnsens hemmelige forlovede Lina Grinder kom opprinnelig herfra. I 1836 skal Asbjørnsen ha vært med familien Grinder dit.

Bårlidalen

Her krysser vi Vorma og kjører oppover langs elva på vestsiden. Fra bussen kan vi så vidt se stedet hvor ”Andelven og Vormen møtes i en pinlig offentlig forlovelse” ( Camilla Collett). Her nederst i Bårlidalen er det Asbjørnsen legger rammen om sagnene. Men her er ikke mulig å parkere. Ringstrøm har funnet en annen del av elva til å snakke om fortellingen.

I 1842 tok  Asbjørnsen og hans skotske venn, Robert Meason Laing, inn på Eidsvoldsbakken Kurbad hvor de drakk av den jernholdige kilden funnet av Henrik Wergeland. De ble der noen dager før veien går videre til Nord-Gudbrandsdalen og reinsdyrjakt i Rondane. Her får Asbjørnsen høre Per Gynt sagnene og mye annet som han utgir i 1848, og der henger han ut Laing i skikkelsen Sir John Tottenbroom. Og det ble slutten på deres vennskap. Vi parkerer ved dagens kulturhus som ligger på tomta til Badet og går ned til kilden. ”Brønngjestene” skulle drikke store mengder av dette vannet i løpet av en kur. Det er fremdeles mulig å se spor av kilden, rødfarget vann med svak eim av svovel frister ingen.

Eidsvoll Verk

Ferden går videre til Eidsvoll Verk hvor det er lettere å komme til elva. Vi går nedover et stykke og finner en klaring. Moestue har med det fine høyttaleranlegget så alle kan høre. Her leser Ringstrøm ”En Aften ved Andelven” og Vandvik Johnsen forteller om Asbjørnsens samarbeid med ekteparet Collett og Camilla i særdeleshet. Et forhold som til tider ble satt på prøve. Men ekteparet blir gode rådgivere for ham i Huldreutgavene. Dessuten får han mye folkeminnestoff av Camilla som har vokst opp med en barnepike, Lisbeth Maria, som var en stor fortellerske. Hun blir kalt Anne Marie i” En Aften ved Andelven”, og mange av sagnene er antagelig fra Camilla.

Festiviteten

Vi går til Festiviteten, samfunnshuset som Mathiesen bygde til sine ansatte rundt 1900.Her får vi lunsj med nydelig utsikt til Andelven.

Eidsvoll kirke

Siste stopp er Eidsvoll kirke hvor handlingen i ”Graverens Fortellinger” er lagt. Asbjørnsen sier selv at rammefortellingen i det store og hele er skrevet av Camilla Collett. Heldigvis er det en oppdiktet graver for beskrivelsen av ham er ganske drøy. Østberg har trykket opp en tegneserie fra 1928 som var reklame for Tiedemanns Tobak med denne fortellingen. Alle får et eks.

I den vakre kirken blir vi mottatt av organist gjennom 40 år, Robert Robertsen som forteller om kirken gjennom tidene . Her har vært kirke fra kristendommen ble innført, godt plassert på Eidsivatings grunn. Deretter holder han en praktfull liten orgelkonsert for oss. Ringstrøm takker og overrekker Selskapets årsskrift som gave.

I bussen hjem leser Ringstrøm fra ”graveren”, og vi ankommer Oslo fulle av trollkjerringhistorier. Nanna Biørnstad takket for turen fra deltakerne. En fin dag på Romerike var det!

Referent Jorunn Vandvik Johnsen