"Åssen denna Asbjørnsen såg ut? Å, det var en tjukk gasse, itte så alvorlig høg, men tjukk og brei - og my' hår og skjegg hadde'n akkurat som på bildene ta'n."

”I EKEBERGKONGENS RIKE”

 

Asbjørnsenselskapet arrangerte høsttur sammen med Norsk Folkeminnelag søndag 9. september som et tilbud under Kulturminnedagene med motto ”Møteplasser.” 50 mennesker møtte opp ved Ekeberg Hovedgård hvor første treffpunkt lå.

Ringstrøm fortalte litt om stedsnavnene i området , bl.a. om Svenskesletta hvor et stort slag mellom nordmenn og svensker hadde

funnet sted. Nordmennene vant slaget. Det fortalte Mor Koren at folk hadde visst på forhånd, for de usynlige hadde gått med musikk og spill i forkant av slaget. Om de hadde gått i etterkant, var det nederlag. Dette kan man lese om i Mor Korens dagbøker. Her har hun også nedtegnet en beskrivelse av Ekebergkongen som var så utrolig gild, kledd i sølv og gull. En virkelig stormann!

 

Hovedgården. Jens Treider fortalte om stamhuset Ekeberg, ett av fire i Norge. ”Norges største spurv” ble det kalt, grått og ikke spesielt ruvende. Det har vært under restaurering lenge, men er ikke ferdig. Våningshuset er bygd i 1777. Det hadde svalganger langs begge langsidene i første etasje. Etter 1814 var det ikke lenger lov å opprette stamhus.Familien Røhrt satt her fra 1777, stamhus fra 1781. I 1933 ble gården overdratt til kommunen.

Ekeberg har en meget spennende geologi, selve platået er formet av hav og is, her er grunnfjell og skrinn jord med en stor forkastningsskrent ned mot Oslo-gryta. Her ned mot Gamlebyen ligger Svingen hvor kona som ble jordmor for Ekebergdronninga bodde. Sagnet får vi høre senere.

Arkeologisk er det også et flott område. Her har folk bodd fra steinalder av. Samme hvor en graver, støter en på fornminner. Her er skålegroper, helleristninger, gravhauger og gjenstandsfunn i mengdevis.

 

Skuespilleren Anitra Therese Eriksen leser Asbjørnsens ”Ekebergkongen” her i de rette omgivelsene. Senere på turen leser hun flere varianter av sagnet. Ringstrøm forteller om stedsnavn og personnavn i sagnkretsen. Ekebergkongen skal ha lignet på Bernt Anker, ble det sagt. Kjente signekjerringer og desslike er det også.

Når Ekebergkongen vil forlate riket sitt på grunn av all” skytinga og dommeneringa”, er det fordi Alunverket er opprettet( 1737).

 

Kunsthistorikeren, Ina Johannessen, direktør for Skulptur- og Fornminneparken forteller så om planene deres i Ekebergområdet. Arbeidet er i gang med å rydde i skogen og skaffe tilbake den fantastiske utsikten over Oslo herfra, samt opparbeide gode gangveier med belysning. Stiftelsen arbeider tett med byplankontoret om alt som skjer. I alt 25 skulpturer er valgt ut i samråd med Norsk Billedhuggerforening og kommunen som har siste ord. Skulpturene som ikke er så store (ca. 2.10m.) blir plassert langs veiene. Noen av dem er laget spesielt for prosjektet av norske billedhuggere.  Man håper på åpning i september 2013. Man åpner opp for maksimalt 80 skulpturer, men dette ”er i det blå”.

 

På ”Suttungsletta” forteller Ringstrøm om de flotte prospektene som er laget over byen Christiania fra utsikten på Ekeberg, det aller beste stedet å se byen og fjorden fra. I ”Norge fremstillet i Tegninger” som kom i 1848 er Asbjørnsen den som skriver tekstene til bildene. Anitra leser fra denne teksten.

Han forteller også om byens signekjerringer som jo nevnes i sagnet og om alunverkets historie.

Til slutt om Jomfru Andersson på Gressæter som var Asbjørnsens kjæreste og samboer i mange år og hans nærmeste venn hele resten av livet. En utrolig historie er det om fattigjenta fra Borås som blir en av Christianias rikeste kvinner.

 

Ved vannreservoaret bak Ekebergrestauranten leser Anitra en variant av ”Spurningen” som Jørgen Moe fikk fra en søster. Den viser tydelig at dette ikke var et barneeventyr slik prinsessa ordlegger seg.

Erik Henning Edvardsen kåserer så om de forskjellige variantene av Ekebergkongen. Det er selve ”Ursagnet” i Asbjørnsens produksjon   av sagn. Han viser også de lange linjer til det klassiske i motivene.

 

En fin dag med mange impulser ble det. Vi takker arrangørene!

 

Ref. Jorunn Vandvik Johnsen