"Som en fjorten Aars Gut kom jeg en Løverdags-Eftermiddag kort efter St.Hans Tid til Øvre Lyse, den sidste Gaard i Sørkedalen."

Asbjørnsen som naturvitenskapsmann Jorunn Vandvik Johnsen

Midt oppe i sitt arbeid med å samle og utgi eventyr og sagn var Asbjørnsen i full gang med studier i zoologi. Hans spesiale var marin biologi , særlig de lavere sjødyrenes historie. Med statsstipend tilbrakte han flere somrer på 1840- og 50-tallet med å skure havbunnen både i Oslofjorden, på Sørlandet og på Vestlandet. To av stipendene var for å samle folketradisjon, de andre for havbunnsundersøkelser. Som Carl Dons uttrykker det i et foredrag om Asbjørnsen i 1946: “Best som han hadde vært en tur oppe i landet for å fiske huldresagn, reiste han ned til Oslofjorden for å fiske mollusker og andre sjødyr.

Hans avhandling over «Christianiafjordens Littoralfauna» står fullt på høyde med en zoologisk hovedfagsoppgave i dag. Zoologi var ikke opprettet som eget fag ved Universitetet ennå, faget lå under Det medisinske fakultet. Derfor figurerer Asjørnsen i 1840-årene som stud.med. Man forstår at studiene trakk i langdrag, for 1840-årene er perioden da storparten av arbeidet med innsamling og utgivelse av eventyrene og sagnene foregår. Dessuten må han tjene penger til studiene. Det ble ingen universitetsgrad, (opprettet først i 1852) og det var få stillinger ved Universitetet.

I 1851 søkte han en stipendiatpost i zoologi som han ble regnet som selvskreven til, men som han likevel ikke fikk. Han ble stående utenfor det akademiske miljøet, og måtte søke nye veier. Men forskningen hans satte spor som står også i dag.

Brisinga endecacnemos. Sjøstjernen Asbjørnsen fant.

Brisinga endecacnemos. Sjøstjernen Asbjørnsen fant.

I 1853 gjorde Asbjørnsen et sensasjonelt funn i Hardangerfjorden etter selv å ha utviklet en ny bunnskrape for undersøkelser på store havdyp, et redskap som fikk stor betydning i marinbiologien. På en loddrett bergvegg på 400 meters dyp fant han en sjøstjerne som målte over 60 cm i tverrsnitt, korallrød og perlemorskinnende. I brev til en svensk forsker skriver han: “Min største skat er en ny Søstjerne, der er den største og pragtfulleste jeg har seet. Den må vistnok ansees som Typus for en ny Familie…”

Asbjørnsen ga den navnet Brisinga endecacnemos etter Frøyas praktfulle smykke Brisingamenet som Loke hadde kastet i havet. I dag kalles den brisingsmykke eller brisingstjerne.

I Fauna littoralis Norvegiæ i 1856 legger han fram dette funnet og argumenterer for at Brisinga endecacnemos tilhører en egen slekt. Det var ikke Michael Sars enig i, men ettertiden har gitt Asbjørnsen rett.
Asbjørnsen la i samme årgang fram et av sine andre funn i “Beskrivelse av en ny Sjøfjærslægt” med overbevisende argumentasjon omkring et funn i Rauerfjorden i 1851.

En systematisk katalog over funnene hans fins på Nasjonalbiblioteket og viser et stort utbytte som han dessverre ikke fikk gode nok arbeidsforhold til å bearbeide selv. Likevel fortsatte han arbeidet med å furnere Zoologisk Museum med “Naturalier” og med å knytte bytteforbindelser på alle sine reiser i inn- og utland.Med avhandlingene i 1856 er det slutt på hans tid som marinbiolog.

Funnet av brisingstjernen fikk likevel stor betydning i ettertid. Sammen med G.O. Sars´ funn av en sjølilje i Lofoten 12 år senere fikk funnet betydning for de store havbunnsekspedisjonene som Lightning og Challenger, dessverre uten at Asbjørnsen fikk den ære han burde hatt i den sammenheng. Hans navn var for lite kjent i miljøet, eller han var kanskje for tidlig ute.
Det blir likevel innen naturfagene han finner sitt virke, men som praktiker. Etter to års studier i Tyskland blir han forstmann og senere Statens torvmester fra 1864.Denne stillingen har han til han går av med pensjon i 1876.

Hans naturvitenskaplige bakgrunn kom likevel hele folket til gode gjennom hans utrettelige folkeopplysningsarbeid. I utallige artikler og småbøker formidler han nye tanker og oppdagelser til “almuens” forståelse. Han fulgte ivrig med på alt nytt i Europa og brakte det videre.

Slik skriver han alt i 1861 en anmeldelse i Budstikken av Charles Darwin: On the Origin of the Species under tittelen: Darwins nye Skabningslære. Her er Asbjørnsen igjen en av de første til å forstå rekkevidden av Darwins arbeid. Han er helt på linje med Darwin og sier i anmeldelsen at dette vil føre til et skifte ikke bare innen naturfagene, men det vil også få betydning for å forklare og forstå samfunnets og kulturens utvikling.

Det tok ti år før fagmiljøet tok den store Darwindebatten. Asbjørnsen deltar ikke. Han er utenfor miljøet og har sagt sitt. Den første norske oversettelsen kom i 1889.

For barn og unge utga han mellom 1838 og 1849 seks små bøker Naturhistorie for Ungdommen. Verket er på hele 2000 sider og gir en grundig innføring som nok har økt interessen for naturfagene hos mange unge.

Fra Naturhistorie for Børn.

Fra Naturhistorie for Børn.

I 1842 kom et vakkert plansjeverk Naturhistorie for Børn. Med 17 lithographerede og illuminerede Plader. Texten omarbeidet af P. Chr. Asbjørnsen. Barn var sulteforet på bilder, og denne vakre boken kom i to opplag. Asbjørnsen ble hedret av en mengde lærde og litterære foreninger i sin samtid, og det over hele Europa, både for sin innsats for folkediktningen og som naturvitenskapsmann. Han var en polyhistor uten like i datidens Norge.

Se også artikkel på forskning.no om “Den marine forsknings gullalder”