"Her var nu Asbjørnsen på sin rette Hylde. Her lå han velbehagelig henstrakt i Græsset, han som Bøndene omkring os, forsynet med et Ølkrus og morede sig over al Lystigheden"

Asbjørnsenselskapets vårtur lørdag 6. juni 2015

Med utgangspunkt i Asbjørnsens rammefortellinger i «En natt i Nordmarken», «Kvernsagn»,  «Plankekjørere» og skjemteeventyret «Kullbrenneren» hadde Selskapet satt seg fore å følge dikteren på hans vei ut av «denne kvalme byen» mot «den friske luftning fra elven og granene».  Turen i «Kvadraturen» for å se Asbjørnsens bymiljø lot seg ikke gjennomføre i denne omgangen, fordi hele området er avsperret på grunn av ombyggingsarbeider.

I et overhendig øsregn ble 32 entusiaster busset gjennom byens gater og streder, som viste seg å romme kulturminner vi nok har passert mange ganger, men ikke visst noe om. Her må Asbjørnsen ha vandret på sin vei ut av byen, i retning den fagre Maridal, som Henrik Wergeland hyller i sin «Dalvise». Dette diktet satte tonen for den begeistringen som kjennetegnet 1840-årenes mentalitet, og som Jorunn Vandvik Johnsen levendegjorde for oss på veien ut av byen.

Bjørn Ringstrøm fortalte om forfatteren Rudolf Muus fra Maridalen og hans kiosklitterære skildringer av Christiania, som ikke er innlemmet i den litterære kanon. En om mulig enda mindre kjent forfatter var Hans Marius Hansen Brott, hvis roman «Fra Dybet», med etterord av Johan Falkberget, ble sendt rundt i bussen. Bjørn mente at Brott kunne blitt en stor proletardikter, hvis han hadde fått leve.

Oskar Bråtens hjemtrakter i Sandakerveien ble kommentert i fart, likeledes gårdsnavnene Storo og Lillo. Gårdstunet på Lillo gård ligger fremdeles i Sandakerveien 100. Vi fikk utdelt teksten til Wergelands «Dalvise», og med Bjørn som forsanger sang vi oss mot Maridalsvannet. Jorunn holdt et instruktivt foredrag om vannet som drikkevannskilde. Planen var opprinnelig å gå ned til Maridalsvannet fra Oset, men regnværet og skodda som hang over åsene satte en stopper for prosjektet.

Med oss hadde vi fått kart over Nordmarka og detaljkart over området mellom Kjelsås og Nittedal, med alle nøkkelpunktene på turen inntegnet. På veien innover Maridalen fortalte Jorunn om dalens kulturhistorie, om tømmerfløting og skogfinner, om kirkebyggeri og Nordmarksgodset, om Ankerveien og kullmiler.

Vi tok en pause i hagen ved Peisestua, en gang bestyrerbolig for kraftverket på Hammeren, Christianias  andre lysverk, anlagt år 1900 og fremdeles med noe drift. I dag heter bedriften E-Co, og de har Peisestua til sine arrangementer. Den ligger ved Skjærsjøelva like inntil Skjervenbrua. Clarin Moestue leste her første del av «En natt i Nordmarken».

Bussen tok oss videre langs Greveveien forbi Nes gård og bygdas andre landemerke, Kongeeika. I Nesbukta lå Nes Teglverk. Her går veien opp til Neskroken. Det bar gjennom skogen og forbi gårder som Sandermosen stasjon på Gjøvikbanen (som Aksel Sandemose tok sitt navn etter), Vaggestein, (som hadde sitt navn etter en flyttblokk som lot seg rugge på), til den nedlagte militærleiren på Skar, (som har bussforbindelse med Nydalen via buss nr. 51, for den som ikke fikk nok).

Nå kjørte vi Gamle Maridalsvei tilbake til Hønefoten hvor vi spaserte ned til Kirkeby der bygdetunet ligger, like inn til St. Margarethakirkens ruiner. Her spaserte vi et stykke ned til ruinene, mens bussen møtte oss igjen på veien nedenfor kirken. Derfra bar det til Maridalen kirke, der Bjørn fortalte om Bernhard Herre, hans liv og død, og om hvorfor hans bok «En jegers erindringer» fremdeles leses av Markatravere.

Nå satte vi kursen mot Østmarksetra og løfter om lunsj. Clarin Moestue leste siste delen av «En natt i Nordmarken».  Etter en nydelig lunsj fikk vi et svært interessant lysbildeforedrag om Thomas Heftye og familiens sted, Sarabråten ved Nøklevann. Even Saugstad fortalte om Østmarksetra, som har en spennende historie, men aller mest interesse knyttet det seg til fotografiene fra Sarabråten. Her fant vi Ibsen og andre notabiliteter poserende foran inngangspartiet, mens det gruppebildet der Asbjørnsen er med, nok dessverre er tatt på Frognerseteren.

Det bebudete besøket på Rustadsaga ble kansellert (og ja, det var her Solan Gundersen arbeidet, når han arbeidet), og vi ble kjørt tilbake til Oslo uten å ha sett Nøklevann. Likevel hadde turen oppfylt alles forventninger, og Styret fortjener nok en gang ros for vel gjennomført og nitid planlagt ekskursjon til Asbjørnsens trakter.